Vinteren har vært lang, og naturen har ligget i dvale under snø, is og kuldegrader. Når kvikksølvet krøp under tjue grader allerede i november, føltes det langt fram til at alt skulle spire å gro.
Men vi visste at det fantes et liv i tilsynelatende livløse grener, at sola og våren igjen ville gjøre sitt inntog. Nå har vi kommet til april, og vi merker hvordan naturen begynner å våkne som den alltid har gjort.
Noen ganger føles det som vinter i våre liv, vi kan miste troen på at det kan komme en ny vår og sommer, hvor følelsene enda en gang kan sprudle og livet være godt å leve.
Ingen har fasiten på hva som er et godt liv, vi er individualister.
Men vi mennesker har det til felles at vi er skapt i Guds bilde, han som gjorde alt vakkert da han skapte verden, ja til og med evigheten la han ned i menneskenes hjerter (Fork 3,11).
Det ble en ny vår i mitt liv da jeg som en ung mann kom til Gud med livet mitt.
Jeg fikk et personlig forhold til at Gud forsonet menneskene med seg selv da Jesus døde på korset. En demning brast inne i meg, og det var som at all bitterhet, hat og vonde følelser måtte vike for Guds kjærlighet. Det var som å komme hjem, jeg møtte Gud som en god far som sto der og ventet på meg.
Nå vet jeg at selv om noen perioder i livet er mørke, finnes det et liv som ikke kan dø, det er lys i den andre enden av tunnelen, jeg har erfart det. Og evigheten i meg skal fortsette uendelig, dette forstår jeg ikke med mitt intellekt, men jeg tror av hele mitt hjerte.
Og det finnes ikke en makt, en situasjon eller et menneske som kan ta det fra meg!
Lykke til med våren
- og med livet!