Jeg er så glad for at mitt Gudsforhold ikke er basert på hva jeg får til, eller at jeg er snill og god.
En mann sa en gang til meg: “Jeg regner med å havne på den rette hylla. For jeg har da ikke gjort så mye “gæli”...
De fleste gjør jo rett og skjell for seg som det heter, holder seg på rett side av loven osv.
Ja det er bra, men jeg tror ikke det teller når regnskap for dette livet skal gjøres opp. Jeg forsto en gang for veldig lenge siden at jeg ikke var god nok, om jeg strakk meg aldri så mye så rakk jeg ikke opp til Gud.
Men en annen og viktigere oppdagelse var at det trengte jeg ikke heller, for Gud har tatt steget ned til oss feilende, snublende og vanlige mennesker.
Jesus Kristus Guds sønn kom til verden for å frelse syndere.
Noen kaller meg religiøs, men for meg er religion å forsøke å klatre opp til Gud, sann kristen tro er å ta imot den største gaven som noen gang er gitt.
Jeg opplevde det som en veldig stor befrielse.
”Og alle som tok imot Ham gav Han retten til å bli Guds barn, de som tror på Hans navn.” (Joh 1,12)
Denne “retten” er menneskerettighet nr. 1, spør du meg.