De aller fleste av oss opplever situasjoner i livet som virker uoverkommelige, og da begynner vi å se oss om etter sterkere krefter utenfor oss selv. Vi ber nok til Gud om velsignelser, også, både titt og ofte.
For å illustrere hvordan Gud tenker, skal vi se på en hendelse som er beskrevet i 2. Kongebok 3 i Det gamle testamente.
Israelsfolket var delt i Israel (Samaria), der Joram var konge, og Juda (Jerusalem), der Josjafat var konge. Joram var sønn av Akab og Jesabel, og "... gjorde det som var ondt i Herrens øyne", som det står i 2. Kongebok 3,2.
Josjafat, derimot, var en gudfryktig mann, sønn av Asa.
Nå var det slik at kong Mesja i Moab hadde gjort opprør mot Israel, for å frigjøre seg fra avgifter som Israels konge hadde lagt på dem.
Joram sender da bud til Josjafat i Juda og spør om han vil hjelpe med å slå ned opprøret. Det sier Josjafat ja til, og de drar ut mot Moab sammen.
Under fremmarsjen viser det seg at de har gått tomme for vann, og en hær uten vann er ubrukbar. Joram tenker da at dette er en straff fra Gud, slik vi mennesker ofte tenker når det oppstår krisesituasjoner, og har gått tom for egne ressurser.
Mens Joram ikke ville ha noe med Gud å gjøre, var Josjafat en som visste veien å gå. Han spør om det ikke er noen av Herrens profeter der. På den tiden var det ikke vanlig å henvende seg direkte til Gud selv.
En av Jorams tjenere svarte da at profeten Elisja var der.
Elisja ville ikke involveres i dette, siden Joram ikke ville ha noe med Gud å gjøre, men for Josjafats skyld gikk han inn for Herrens ansikt og fikk følgende melding:
"Så sier Herren: Grav grøft ved grøft i dalen her! For så sier Herren: Dere skal ikke se vind og ikke se regn, men likevel skal denne dalen bli fylt med vann, så dere får drikke, både dere selv og buskapen og kløvdyrene. Men dette er ikke nok i Herrens øyne. Han vil også gi Moab i deres hånd."
Det denne fortellingen sier oss, er at hvis vi ønsker et svar på våre bønner, må vi være forberedt. Kanskje må vi gjøre noen praktiske forberedelser, og rydde plass i hjerte og sinn til å ta imot Guds svar.
Vår del av oppgaven er å lage rom for det vi ber Gud om. Jo flere "grøfter" vi graver, jo mer vil Gud sende rikelig med "vann" og fylle grøftene med svaret på våre bønner. Og kanskje på en måte vi ikke hadde tenkt, slik Paulus skriver det til menigheten i Efesus:
"Men ham som kan gjøre mer enn alt, langt ut over det vi ber eller forstår, etter den kraften som er virksom i oss - ham være ære i menigheten og i Kristus Jesus, gjennom alle slekter i alle evigheter! Amen." Efeserne 3,20-21