Den første tiden etter korsfestelsen av Jesus må ha vært frustrerende, etter alt Jesus hadde vært for dem, gjort for dem og lært dem. Hva i all verden var meningen med alt dette, når han nå tilsynelatende frivillig hadde gått i døden. Han gjemte seg ikke, han lot det skje.
I første omgang var nok konklusjonen at det ga ingen mening. Det skapte et vakuum hos dem som hadde gått sammen med ham i over tre år, og som helt opplagt hadde en forventning til hver ny dag sammen med Mesteren. Med slike tegn og under, og en evne til å samle store folkemengder, kunne jo ikke dette gå galt.
Det Jesus hele tiden hadde gjort, ved siden av de helt åpenbare tingene ved hans tjeneste, var å forberede dem på den dagen han visste kom, men som de ikke hadde oppfattet på samme måte. De var derfor uforberedt i sjel og sinn, på at det ville komme en dag da han skulle dø, og at det var de som skulle ta dette videre.
Hva skulle de gjøre, det var uten tvil han som var selve "attraksjonen", og nå var han borte. Det må ha vært en følelse av total kollaps, ja rett ut en fiasko, for de hadde gitt alt for å følge Jesus.
Men det var nå det helt spektakulære skulle utspilles for deres øyne. De skulle få være med på noe som ingen noen gang hadde sett, og det ville sprenge alle fantasiens rammer og begrensninger.
Midt i sorgen, håpløsheten, fortvilelsen og alle spørsmålene, dukker det opp meldinger om at noen har sett Jesus. Sett Jesus? Nei, det kunne ikke stemme, nå hadde det rablet helt for noen! Men meldinger fortsatte å sirkulere, og det kom fra troverdige mennesker. Hva skulle de tro?
Og plutselig står han der, en dag flere av disiplene er samlet, og sier "Fred være med dere". Så viste han dem sine hender og sin side, der naglene og spydet hadde gjennomboret kroppen hans. De var der enda, merkene, stemmen og ordene, det måtte være han! Men utseendet var annerledes, og ga denne underlige følelsen av usikkerhet. Men så var det merkene, og han gikk jo gjennom lukkede dører.
Etter hvert som tiden gikk, kom det så mange vitnesbyrd fra mennesker som hadde sett ham, at det var hevet over tvil. En gang ble han sett av over 500 på en gang, så det kunne ikke bare være hallusinasjoner. Paulus ramser opp flere i første Korinterbrev kapittel 15, og avslutter med: "Men sist av alle ble han òg sett av meg som det ufullbårne foster."
Likevel sier Jesus til Tomas: "Salige er de som ikke ser og likevel tror." Joh 20,29b.
Det var ikke det spor rart at de hadde tvilstanker, ingen hadde noen gang opplevd noe lignende. Men det var tent et nytt håp hos disiplene, dette var ikke slutten, men heller begynnelsen på noe. De var fulle av forventning, og de skulle ikke bli skuffet. De fikk oppleve at Jesus ble tatt opp til himmelen foran deres øyne og pinsedag kom med kraft og utrustning.
En ny tid var begynt!