Det kan være positivt å av og til stille seg spørsmålet: Hva slags inntrykk får mennesker nå de ser på meg? Hva slags type kristen er jeg?
Er jeg en "Restaurant-kristen", som prøver å få det til å se ut som om jeg er "veldig" kristen, og gjerne opptrer med stil når jeg først kommer innenfor et menighetslokale?
Hva med "Gatekjøkken-kristen", som stikker innom når han/hun er sulten. En krise har oppstått, kanskje. Uregelmessig og usystematisk type, som "skummer fløten".
Eller "Jo-jo-kristen". Veldig på og veldig av, og lite å stole på. "Det går opp og ned, her i livet."
Som "Hobby-kristen" er jeg med når jeg har tid, men tenker først og fremst på karriere og privatliv.
"Slave-kristen" er den trofaste, som ofrer alt for Jesus, men det går mange ganger ut over ektefelle, barn og familien for øvrig. Livet blir etter hvert tungt å leve, og man er skyldbetynget, for det er jo så mange behov.
Det motsatte er en "Tribune-kristen", som elsker å se på, er på alle arrangementer der det "skjer noe". Kristenlivet blir underholdning, der målet er opplevelser. Vet hvordan alt og alle skal være, men deltar aldri selv.
Men hva er så et normalt kristenliv?
Gud har skapt oss til fellesskap og glede, ikke for at vi skal gjøre religiøse øvelser for å tekkes ham. Han ønsker at vi skal være avslappet og trygge (Joh 14,1), men ikke likegyldige og slurvete. Han vil ha oss nærmere seg, der vi har et våkent og aktivt forhold til ham, og erfarer at han er der under alle forhold vi møter i livet.
Det handler også om å være trofast og lojal, aktiv og kreativ, og stille sine ressurser til rådighet for Gud. Men samtidig akseptere og respektere sine egne begrensninger. Ofte er det der det kan bikke over, når plikten føles tung og gleden blir borte.
Så er det noen ganger i livet da vi trenger kraft ut over det normale, og der Gud gir ekstra styrke og til og med gjør under. Men å leve på en måte som hele tiden går ut over våre egne begrensninger, vil til slutt ende med at kroppen og sinnet ikke orker mer.
Den kjente pastor Charles Stanley har sagt det slik: "...det å ha et personlig forhold til Gud, betyr at jeg er "tilkoblet" 24 timer i døgnet, til min skaper, min frelser, til Herren, Mesteren, han som går med meg, sørger for mine behov og gir meg glede."
Dette har jeg talt til dere for at min glede kan være i dere, og deres glede bli fullkommen (Joh 15,3).
Så det er om å gjøre å finne balansen, og kjenne etter om gleden er der, for er gleden borte, bør vi spørre oss selv om alt er som det skal være. Og her snakker jeg om den grunnleggende gleden i Gud, som også er der i sorg og smerte.