Småsøsken kan være brysomme, spesielt de som ser ut til å få mer oppmerksomhet enn de andre søsknene.
Josef, sønn av Jakob (Israel) var et slikt tilfelle. Det var tydelig at han ble favorisert av sin far, "fordi han hadde fått ham på sine gamle dager", lyder bibelteksten. Brødrene hans så selvsagt dette og la ham for hat. Jakob hadde også fått laget en sid kjortel med lange ermer til ham, og da begynte det å småkoke.
Josef fortalte dem om en drøm han hadde hatt, der de var ute på marken og sanket aks og at deres kornband bøyde seg for hans. Og en annen drøm, der han så solen og månen og elleve stjerner bøye seg for ham.
Nå var det nok! De planla alvorlig å kvitte seg med denne hovmodige skrytepaven av en bror, for de forsto selvsagt at dette handlet om dem, at de skulle komme til å måtte bøye seg for ham. Lite visste de at det var nettopp det som en gang skulle skje. En dag de gjette småfeet ute på marken, kom Josef hjemmefra, for å se til dem, slik faren hadde bedt ham om. Etter litt diskusjon, kastet brødrene ham ned i en uttørket brønn. Da en karavane med ismaelitter kom forbi på vei til Egypt, solgte de Josef til dem, og fortalte Jakob at et villdyr hadde revet ham i hjel.
Etter at Josef kom til Egypt, hører vi om mange problemer og vanskeligheter som Josef måtte gjennomgå. Men Josef var tålmodig, dyktig og klok, og det endte med at han til slutt ble bedt om å styre faraos hus, fordi han hadde tydet drømmer som farao vil ha svar på.
Årene gikk, og det ble hungersnød. Jakob sendte sine sønner til Egypt for om mulig å få kjøpt noe korn. Da de kom frem, ble de ført frem for Josef, og de kastet seg ned for ham, denne mektige faraos høyre hånd. Men de kjente ham ikke igjen. Josef, derimot, kjente igjen sine brødre, men lot som ingenting.
De fikk kjøpt korn, og det ble flere turer til Egypt for brødrene.
Drømmene Josef hadde hatt, gikk i oppfyllelse, for det var ikke vanlige drømmer, men profetier. Og dem hadde Josef gjemt i sitt hjerte. Han så det hele i en større sammenheng, og stolte på at Gud hadde en plan.
Gjennom all motgangen han møtte, over så mange år, viste han seg som en Kristus-lik personlighet, en som gir sitt liv for andre. Så i det han ga seg til kjenne for dem til slutt, sa han: "Det var jo for å berge liv at Gud sendte meg i forveien for dere." 1 Mos 45,5b.
Han hadde tilgitt og glemt det vonde og vanskelige, tålte motgangen og smerten, og ble til velsignelse for mange. Derfor kalte han sin første sønn Manasse.
"Og Josef kalte sin førstefødte sønn Manasse. 'For Gud har latt meg glemme alt mitt strev og hele min fars hus', sa han." 1 Mos 41,51.