For mange år siden besøkte jeg en menighet på Sørlandet, det var i april, rett etter påske. Jeg skulle tale i forsamlingen på søndagsmøtet, og litt før det skulle begynne, satt jeg nede i møtesalen.
Plutselig hørte jeg en stemme som brøt inn blant alle de andre stemmene i rommet. En vakker barnestemme hørtes gjennom folkemengden som var samlet.
Jeg tittet opp, og på trappen opp til plattformen sto en lyshåret jente på 4-5 år og sang. Hun så nesten ut som hun var i sin egen verden der hun sang følgende sang:
På Golgata sto det et kors, Jesus døde på korset, i hagen var det en grav, Jesus lå i den graven.
Men korset er tomt, graven er tom, Jesus sto opp, og han lever.
Korset er tomt, graven er tom, Jesus sto opp, og han lever.
Jeg kan ennå kjenne atmosfæren som senket seg i rommet, den var til å ta og føle på. Ingen predikant kunne formidle påskebudskapet på en sterkere og mer ekte måte enn denne lille jenta gjorde.
Jeg husker godt at jeg tenkte med meg selv, her er det nesten ikke nødvendig at jeg stiller meg frem for å tale, for taleren denne dagen var denne lille jenta, som uten at hun så ut til å tenke noe særlig over det selv, var med på å bringe Guds nærvær over oss alle.
25 år har gått siden denne aprildagen på Sørlandet, og hver eneste påske siden den gang, har jeg blitt minnet om denne lille jenta, som uten at noen hadde spurt henne, stilte seg opp og sang slik at opplevelsen satte dype spor inne i meg, og jeg aldri har glemt det hun gjorde.
Nå nærmer vi oss en ny påskehøytid, og hovedbudskapet er det samme som den lille jenta formidlet i sangen;
På Golgata sto det et kors, Jesus døde på korset, i hagen var det en grav, Jesus lå i den graven. Men korset er tomt, graven er tom, Jesus sto opp, og han lever. Korset er tomt, graven er tom, Jesus sto opp, og han lever,
Med ønske om en velsignet påskehøytid!