Gjennom alle år har jeg hatt interesse for vinteridrett, ikke det at jeg er aktiv selv, men jeg liker å følge med på sportssendingene på fjernsynet.
Øverst på favorittlista er hopprenn, og ikke minst skiflyging, i de aller største bakkene.
En av disse store skiflygingsbakkene, er bakken i Kulm i Østerrike. Mange av de norske hopperne er gode skiflygere, og spenningen var stor da VM i skiflyging ble arrangert i Kulm i januar.
Johann Andre Forfang, som er en av de norske hopperne, var med i rennet, og jeg så på fjernsynet da han satte utfor den enorme bakken. Jeg satt i spenning, lent fremover i stolen med begge tomlene opp, og det føltes som jeg var med og bidro til at Forfang hoppet bakken ned, og landet på 240 meter.
I et lite sekund var jeg begeistret over dette fantastiske hoppet, men i neste øyeblikk ropte jeg høyt neeei, da jeg så at Forfang ikke klarte å stå oppreist, men falt.
Det er da jeg ser den meget uventede reaksjonen fra skihopperen, han var raskt oppe på beina, løftet armene over hodet og jublet. Jeg var mest opptatt av fallet, at han ikke klarte å stå oppreist, men han selv var overveldet av glede over å ha hoppet 240 meter.
Er det slik jeg er, tenkte jeg med meg selv, mest fokusert på at han ikke klarte nedslaget, og ikke opptatt av at han var modig nok til å sette utfor den gedigne bakken, og hoppe helt ned.
Jeg gjorde meg noen tanker; det viktigste må være at vi heier på alle som våger å stille opp, ikke bare i idrett, men i livet ellers også, og ikke minst i menighet og kristenliv.
Da Jesus møtte mennesker, var han ikke opptatt av å bryte dem ned, ved å fokusere på det negative. Han ga oppmuntring og gjenopprettelse, han utfordret dem han møtte til å fortsette sin trosvandring, tross alle nederlag.
Det er ikke alltid vi opplever at det vi gjør blir helt perfekt og at «nedslaget» blir like fint, men vi våget i hvert fall å prøve. La derfor gleden av at du torde å prøve, gjøre at du våger igjen.
Husk; den som intet våger, intet vinner!