Luther sa en gang; “Tenk ikke på å bli stor, men liten. Blir du det kommer storheten av seg selv!”
Da disiplene var opptatt av hvem som var størst i himmelriket, kalte Jesus et lite barn til seg, stilte det midt i blant dem og sa: “Den som gjør seg selv liten som dette barnet, han er den største i himmelriket”.
Er det ikke bakvendt at den minste blir størst, at den som har arbeidet en time, får samme lønn som de som har arbeidet hele dagen!
Den svake blir sterk, og den som ingen krefter har, får stor styrke!
Til og med det som nesten ikke er verdt å nevne, (5 byggbrød og 2 småfisker), blir mer enn nok til å mette tusenvis av mennesker, og i tillegg blir det noe til overs!
Er ikke det helt bakvendt? Det stemmer ikke med det som jeg er vant til å tenke.
I min (vår) verden, er jo den størst, størst. Den som har levd lenge, har jo naturlig nok mer å vise til, enn et lite barn.
Den som har arbeidet hele dagen, skal jo selvfølgelig ha mer betalt, enn den som arbeidet bare en time! (Det skulle jo bare mangle!)
Den svake kan da umulig bli sterkere enn den sterke.
Men som det står i sangen: “I Bakvendtland der øst er vest, og fem og to er ni”, ja, i Bakvendtland der kan alt gå an. . .
Så må vi bare slå oss til ro med, at i Guds rike er det ikke snakk om egen fortjeneste og ros, det er ikke noe jeg skal få til, men det handler om hva Jesus allerede har gjort. Han utfordrer vår tanke, fordi det er snakk om en overnaturlig dimensjon, der TRO er et nøkkelord.
Senk skuldrene, slapp av og hvil i troen på at du tilhører Guds rike,
der alt går an!