En mørk og regntung kveld, for ganske nøyaktig 31 år siden, sto en ung mann ute på et jorde i nærheten av Lillestrøm. Det var mørkt, veldig mørkt, ikke bare rundt ham, men også i hans sinn og tanker. Han var nær ved å gi opp alt, det var rett og slett stappmørkt.
Der ute på jordet, helt alene, roper han i sin fortvilelse ut i mørket: «Gud, hvis du finnes, så vis meg det nå!»
I sammen stund stopper en minibuss på veien, like i nærheten av ham.
Kjell, sjåføren av bilen, fikk plutselig en sterk innskytelse, om at her måtte han stoppe.
Den unge mannen ute på jordet, gikk bort til bussen. Kjell åpnet døren for ham, og inne i minibussen satt det flere menn, i alle aldre, menn som hadde vært i lignende situasjoner som denne unge mannen.
Menneskene i bussen, var svaret Gud ga denne unge mannen, det var et konkret svar på spørsmålet som han i sin fortvilelse, kort tid i forveien, hadde ropt ut i kveldsmørket.
De som var i bussen, kunne fortelle at de alle hadde levd kaotiske liv, det var beskrivelser av livssituasjoner, som den unge mannen kunne identifisere seg med.
Nå fikk han høre sterke fortellinger, som var tydelige bevis på Guds eksistens, og hans omsorg for enkeltmennesket. De kunne fortelle ham om Jesus, og hvordan han hadde tent håpets lys i deres hjerter, hjerter som mørkets krefter tidligere rådde over.
Der inne i minibussen, denne mørke høstkvelden, fikk også den unge fortvilte mannen, ta imot han som er det sanne lys, han som lyser opp for hvert menneske. Gud svarte på hans desperate rop om hjelp.
Det finnes ikke håpløse mennesker, og det finnes ikke håpløse situasjoner, for det er slik som David sier i salme 139, 12: «Men mørket er ikke mørkt for deg, natten er lys som dagen, mørket er som lyset.»
Og som også Jesaja sier i kapittel 60,2: «Se, mørke dekker jorden, det er stummende mørkt over folkene. Men over deg stråler Herren fram, hans herlighet åpenbares over deg.»