Det er morgen, jeg sitter hjemme med avis og kaffe, og oppdaterer meg på hva som har skjedd i lokalsamfunnet.

Det er politiske saker, uenighet om skole, eldreomsorg osv. Det er nye verdensborgere og noen dødsannonser, slik er det hver dag, men denne dagen ser jeg at en nabo har forlatt oss.

Det gir rom for ettertanke, jeg sto ikke denne mannen nærmere enn at vi hilste på hverandre når han kjørte forbi garasjen min som alle andre.

Bygdesamfunnet har blitt slik at møteplassene er borte, nærbutikkene, skolene, det sentraliseres og legges ned.

People 300Hva gjør vi med det? Kan vi gjenskape noen “møteplasser” hvor vi kan  løse “verdensproblemer”, ha tid til å lytte til mennesker...

For noen år tilbake hadde jeg en nabo som ofte tok initiativ til å prate om åndelige ting, om tro, om det var et liv etter døden, og han konstaterte at de kristne tok i hvertfall ingen risiko, i tilfelle det skulle være noe.

I den siste samtalen vi hadde spurte jeg om han ba til Gud, og svaret var:
"Jeg ber Fader Vår hver kveld", og så la han til:
"Det er ikke noen risiko det!"

Slik bekjente han sin Gudstro, og en kort tid etter døde han.

Jeg ønsker meg flere slike livsviktige samtaler om tro og tvil og om hvordan det er å være menneske i et stresset samfunn, og jeg spør meg selv:
Hvor er jeg? Er jeg tilgjengelig for den gode samtalen?

Eller bare hilser jeg idet jeg suser forbi i “turbofart” på vei til noe som er så mye “viktigere” enn de personene som kanskje ville hørt hva jeg mente, eller som bare trengte at jeg lyttet?