Apostelen Paulus hadde ikke alltid vært apostel, og han regnet heller ikke seg selv verdig til å kalles det, han karakteriserte seg selv som et “ufullbårent foster”. Han glemte aldri at han hadde vært en forfølger av de som bekjente seg til Jesus Kristus, eller som tilhørte “veien” som vi kan lese i Bibelen.
Han var til stede da den første martyren ble drept ved steining, han var enig i denne henrettelsen og samarbeidet med de som utførte denne grufulle handling. Saulus som han het, var en fariseer, og i slekta hans hadde de vært det i generasjoner. Det var velutdannede jøder som ønsket å holde jødedommen “ren” fra andre kulturers påvirkning, de gikk langt i å stå imot, og straffe, mennesker som tenkte annerledes i noe, og Paulus gikk lenger enn de fleste.
Han fikk med seg arrestordre fra myndighetene i Jerusalem for å dra til Damaskus i den hensikt å finne noen som hørte “veien” til, arrestere, fengsle og sette en stopper for denne “nasareersekten”. På veien dit opplevde han å se et enormt lys, han ble slått i bakken, og han hørte en stemme som sa til ham: ”Saul, Saul hvorfor forfølger du meg?” Da sa han: ”Hvem er du Herre?” En stemme svarte ”Jeg er Jesus, han som du forfølger.” Skjelvende og forundret spurte han: ”Hva vil du jeg skal gjøre?” Han fikk til svar at han skulle reise seg å gå inn til byen, der skulle det bli fortalt hva han skulle gjøre.
Han ble ført blind inn i Damaskus, alt var snudd på hodet. En mann i byen, Ananias, ble sendt til ham etter en åpenbaring fra Gud for å be for denne mannen som hadde gjort så mye vondt. Han fant den blinde Saulus i den gaten som kalles den rette, og han sa : ”Saul, bror, Herren har sendt meg for at du skal få ditt syn tilbake, og for at du skal få Den Hellige Ånd.”
Han la sine hender på ham, og det var akkurat som om det falt skjell fra øynene hans, og han kunne se.
Etter dette møter vi en ny og annerledes Saulus, eller Paulus som han senere ble kalt. Nå begynte han å forkynne Kristus som han tidligere hadde vært en nidkjær forfølger av. Han hadde selv møtt Jesus Kristus, Guds sønn, som kom til verden for å frelse syndere, og som han selv sier: ”Blant dem er jeg den største, fordi jeg forfulgte Guds menighet. Men det som betydde noe for ham før, det regnet han som tap, det betydde ikke lenger noen ting det han hadde satt sin lit til. Det som nå betydde noe var å ”vinne“ Kristus,og bli funnet i Ham, ikke med min egen rettferdighet, den som er av loven, men den som blir gitt ved troen på Kristus. Det er den eneste måten å bli rettferdig for Gud på, en ufortjent gave til alle som vil tro.
Så takker vi Gud for alt Han har gitt oss i livet, men det er som søppel og regne i forhold til å få tak i noe som har løfter både for dette livet og for evigheten.
Det er så godt å kunne si sammen med Apostelen Paulus: det som nå betyr noe fremfor alt annet i livet er: Å bli funnet i Ham!