Det sto noen kvinner ved Jesu grav, og de spurte hverandre:
"Hvem skal vi få til å rulle bort steinen fra inngangen til graven"? (Mark 16,3)
Var steinen disse modige kvinnenes største bekymring? Det var da større og langt farligere utfordringer som burde ha opptatt dem denne tidlige morgenen, den første dagen i uken. Hva med de romerske soldatene som hadde vakt ved Jesu grav, og seglet som ingen kunne bryte uten alvorlige konsekvenser.
Men... det var steinen som bekymret dem?! Selvfølgelig var den et hinder, det var en STOR stein, sannsynligvis hadde den en diameter på over fire meter, og en vekt på 14 tonn.
De hadde vel ikke tenkt at de romerske soldatene skulle hjelpe dem? Soldatene ville vel heller arrestere dem, enn å hjelpe dem, når de fikk høre hva de hadde tenkt å gjøre. De hadde jo kjøpt oljer for å gå og salve Jesu legeme, men da måtte de jo inn i graven, og det var ingen som fikk gå inn der.
Disse kvinnene er mine troshelter! Hvor var disiplene denne morgenstunden, de modige menn ...? "De satt for stengte dører elleve menn i lag, og de kjente seg så innmari aleine", heter det i Hans Inge Fagervik’s sang.
Det var kvinnene som gikk, selv om hindringene sto i kø. "Men da de så opp, fikk de se at steinen var rullet fra. Den var meget stor".
Steinen som hadde vært deres største bekymring var rullet til side, graven var åpen, og Jesus var ikke der.
Inne i graven satt en ung mann (engel) i en hvit, lang kjortel, han sa til dem: "Han er stått opp, han er ikke her.
Kanskje er det bekymringer og hindringer på vår vei også. Vi kan alle lære av disse modige kvinnene som gikk i tro, selv om det så umulig ut. De fikk se en åpen grav, og de fortalte til disiplene at Jesus var stått opp.
Han som flyttet steiner den gangen, flytter fortsatt steiner - STORE STEINER!