«Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingre,
månen og stjernene som du har satt der,
hva er da et menneske – at du husker på det,
et menneskebarn – at du tar deg av det?»
Salme 8, 4-5.
Når David, som er forfatteren av denne salmen, ser opp på stjernehimmelen over seg, blir han slått av beundring over denne kolossale kraften og makten til han som har skapt alt dette.
I forhold til dette uendelige universet, blir vi mennesker veldig små, og derfor utbryter David i salmen; «hva er da et menneske – at du husker på det, et menneskebarn – at du tar deg av det?» Guds storhet kjennetegnes gjennom hans omsorg for de minste, og for det minste.
Han som skapte himmelen og jorden, bryr seg om lille meg, og mitt liv. Det er dette David ser, og han priser Gud fordi han skapte mennesket med slik verdighet, han gjorde oss til sin aller ypperste skapning, skapt i hans bilde.
At mennesket er skapt som den ypperste skapning går tydelig frem av salmen. Mennesket er i stand til lære Gud å kjenne, tjene ham og elske ham. David gir sin hyllest til Herren, han priser skaperen fremfor skapningen. Det er Herren som står bak dette vidunderlige, både det han ser og det han ikke ser. David peker på Guds storhet og godhet gjennom skaperverket.
Da Jesus ved en anledning skulle vise sine disipler hvem som var størst i himmelriket, pekte han på barnet som den største. Himmelrommet er kolossalt, med ufattelige dimensjoner, men når det kommer til hvem som er størst, så peker Jesus på den som er minst, altså det lille barnet.
Det viser oss Guds storhet!