Jeg leste for kort tid siden en historie som virkelig rørte ved meg. Den handlet om en amerikansk soldat under Vietnamkrigen. Soldaten var i ferd med å tråkke på en antipersonellmine.
Medsoldaten hans som kunne se det den forestående katastrofen fra der han befant seg, reiste seg fra barrieren som beskyttet ham, og ropte livreddende advarsel til sin kamerat. I samme øyeblikk ble den modige, unge mannen drept av et geværskudd.
Et par år senere, ved et æresminnearrangement i USA, møtte soldaten, som ble reddet fra landminen, konen og barna til sin avdøde kamerat. Sønnen, som bare var sju år gammel, hadde aldri fått mulighet til virkelig å bli kjent med faren sin.
Soldaten forsto at gutten var sønderknust, så han knelte ned ved siden av ham, og la en hånd på skulderen til barnet. «Jeg vil at du skal vite», sa soldaten, «at faren din reddet livet mitt.»
Den lille gutten så opp på ham med tårene rennende nedover kinnene.
«Sir», sa han, «var du verdt det?»
Dette spørsmålet er også naturlig å stille i forhold til det Gud gjorde for oss. Han sendte sin eneste Sønn for å dø for vår skyld. Han viste sin kjærlighet mot oss alle, ved at Kristus (Sønnen) døde for oss mens vi enda var syndere.
Ja, det står at Jesus ble såret for våre lovbrudd, at han ble knust for våre synder. Straffen ble lagt på ham for at vi skulle få fred, og ved hans sår ble vi helbredet.
Men var vi, du og jeg, virkelig verdt det?
Kjærlighetserklæringen fra Gud til oss alle, var at han elsket oss så høyt at han ga sin eneste Sønn, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt men ha evig liv.
I Guds øyne var vi alle, du og jeg, verdt tidenes største redningsaksjon.