I forrige månedsprogram skrev jeg om hvor viktig det er å følge gode spor, og selv sette gode spor etter seg. Spor som leder på en trygg og stødig vei.

For mange år siden fortalte en bekjent av meg om en kjøretur han hadde vært på.

Det var vinter, og det snødde veldig tett, slik at det var vanskelig å se hvor veien gikk.

terrengbilPlutselig skar bilen ut av veien, og havnet langt ut på et jorde. Han gikk ut for å se etter om bilen hadde fått noen skader, men til sin store lettelse hadde alt gått bra. Mens han sto der i snøværet utenfor bilen, hørte han en lyd, et kjøretøy nærmet seg mer og mer. Til hans store forskrekkelse kommer det en moped kjørende i hans bilspor, ut på jordet, og krasjer i bilen hans. Mopedisten hadde fulgt sporene etter bilen, og havnet dermed langt ut på jordet. Sporene han fulgte, var spor som førte han ut av veien.

Jesus sa til sine disipler, «følg meg!» Det samme sier han til oss i dag. For å følge noen, må vi vite hvor de går, og for å vite hvor de går, må vi følge etter, så tett på, at vi ikke mister den vi skal følge av syne.

I Jakobs brev står det i kap. 4, 8. «Hold dere nær til Gud, så skal han holde seg nær til dere.»

Jesus setter ikke spor etter seg som leder oss vekk fra veien, og ut i grøfta. Han leder oss på en trygg og farbar vei. Når vi holder oss nær til ham, vil sporene hans være synlige. Men velger vi å holde Jesus på avstand, kan det fort komme noen som setter andre spor på veien, spor som vil forvirre oss, og lede oss vekk fra han.

Jesus har gitt oss sitt ord, og det er en lykt for vår fot, og et lys på vår sti. Det hjelper oss til å følge i hans fotspor, fordi det kaster lys på veien der vi skal gå.

Hvem sine fotspor følger så vi? Jesus utfordrer oss, både deg og meg, når han sier til oss; «følg meg!»