I Matteus 18, 1-5, leser vi om at disiplene kom til Jesus, og stilte følgende spørsmål til ham:

«Hvem er den største i himmelriket?»

farogsonn 358x450Jesus svarte disiplene ved å kalle til seg et lite barn, og han stilte dette barnet midt i blant dem og sa;

«Sannelig, jeg sier dere: Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket. Og den som tar imot et slikt liten barn i mitt navn, tar imot meg.»

Jesus så i barnet det motsatte av hva han så i disiplene. De var opptatt med ære og makt, og strevde etter å få posisjoner.

Jesus talte om ydmykhet, noe som betyr at storhet i Guds rike betyr å være liten i seg selv.

At barnet skal bli voksent, er livets naturlige gang, men at den voksne skal bli barn er en åndelig hemmelighet.

Det var denne hemmeligheten som var skjult for disiplene, de var opptatt av det ytre, det synlige, men Jesus snakket om hjertet vårt, det indre livet.

Det å bli liten, er nok for de fleste av oss en meget vanskelig prosess. Alt inni oss ønsker heller det motsatte, altså bli stor, betydningsfull og innflytelsesrik, slik at vi kan være mest mulig synlige for andre mennesker.

Disiplene tenkte nok ikke så mye på barnets betydning, da de kom med sitt spørsmål til Jesus. Det ble nok nærmest som et sjokk for dem at Jesus pekte nettopp på barnet som den største i himmelriket.

Luther sa en gang: «Tenk ikke på å bli stor, men liten. Blir du det, kommer storheten av seg selv.»

Det handler faktisk om å bli liten nok, for den som gjør seg selv liten som et barn, han er den største i himmelriket.