Det glemte ordet

4 Det 'glemte' ordet

I alle kulturer finner man frykt for Gud, og da mener frykt som redsel. De har trodd at de har måttet blidgjøre Gud, gjøre ham til lags, gjennom å ofre til ham. Ved å ofre ting, ja, til og med sine barn, trodde de at de ville få bedre avlinger og unngå ulykker.

Men Gud er ikke slik. Jesus sa at slik jeg er, slik er Gud. Han er ikke opptatt av mine feil eller mine offer, han er interessert i meg. Hans kjærlighet for meg er aktiv og oppsøkende, som i fortellingen om slavene.
En fortelling som også forsterker dette inntrykket finner vi i Lukas 15, der Jesus forteller om den bortkomne sønnen.

En mann hadde to sønner.

Den yngste av dem sa til faren: Far, gi meg den delen av boet som faller på meg! Han skiftet da sin eiendom mellom dem. Ikke mange dager senere samlet den yngste sønnen sammen alt sitt og dro til et land langt borte, og der sløste han bort alt han eide i et utsvevende liv. Men da han hadde satt alt over styr, ble det en svær hungersnød i det landet. Og han begynte å lide nød. Da gikk han bort og holdt seg til en av borgerne der i landet, og han sendte ham ut på markene sine for å gjete svin. Han ønsket å fylle sin buk med de skolmer som svinene åt. Og ingen ga ham noe. 

Da kom han til seg selv og sa: Hvor mange leiefolk hos min far har overflod av brød, men jeg setter livet til her av sult. Jeg vil stå opp og gå til min far, og jeg vil si til ham: Far, jeg har syndet mot himmelen og mot deg. Jeg er ikke verdig lenger til å kalles sønnen din. La meg få være som en av leiefolkene dine. Og han sto opp og kom til sin far. Men da han ennå var langt borte, så hans far ham, og han fikk inderlig medynk med ham. Han løp ham i møte, falt ham om halsen og kysset ham igjen og igjen. Da sa sønnen til ham: Far, jeg har syndet mot himmelen og mot deg. Jeg er ikke lenger verdig til å kalles sønnen din. 

Men faren sa til tjenerne sine: Skynd dere! Ta fram den beste kledningen og ha den på ham. Gi ham en ring på hånden hans, og sko på føttene. Hent gjøkalven og slakt den, og la oss ete og være glade! For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var tapt og er blitt funnet. Og de begynte å være glade. 

Men den eldste sønnen hans var ute på marken. Da han gikk hjemover og nærmet seg huset, hørte han spill og dans. Han kalte til seg en av tjenerne og spurte hva dette kunne være. Han sa til ham: Din bror er kommet, og din far har slaktet gjøkalven fordi han fikk ham frisk tilbake. Da ble han harm og ville ikke gå inn. Men faren gikk ut og talte vennlig til ham. Men han svarte og sa til sin far: Se, i så mange år har jeg tjent deg, og aldri har jeg gjort imot ditt bud. Men meg har du aldri gitt et kje så jeg kunne glede meg med vennene mine. Men da denne sønnen din kom, han som ødslet bort formuen din sammen med horer, da slaktet du gjøkalven for ham! 

Men han sa til ham: Barn, du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt! Men nå burde vi fryde oss og være glade, fordi denne broren din var død og er blitt levende, var tapt og er funnet. Luk 15, 11-32

Gud vil at alle mennesker skal ta imot tilbudet og bli hans barn, han har kjøpt og betalt for oss, og han venter på oss. 

Det glemte ordet - Miskunn/miskunnhet

Det står flere steder i Bibelen at Gud er rik på miskunnhet (Efeserbrevet 2,4-5, Salme 103,8, 86,,5 osv.). 

Ordet miskunnhet betyr "en godhet som ynkes over meg" (!).
Det betyr at Gud ikke er passiv overfor meg, men han rekker ut en hånd til meg og sier frykt ikke, kom til meg. Jeg har ikke noe å frykte fra Guds side, han er for meg ikke imot meg!

Men fordi jeg har syndet, kan jeg ikke bli stående overfor Guds renhet. Jeg trenger derfor nåde.

Nåde

Jesus Kristus betalte all min skyld (Kolosserbrevet 2,13-15), derfor kan Gud gi meg nåde, som betyr "ufortjent godhet", når jeg bekjenner min synd for ham. Da kaster han det bak sin rygg og vil ha det hele "ut av verden".

"Så langt som øst er fra vest lar han våre misgjerninger være langt fra oss", sier Salme 103,12.

Guds rettferdighet og kjærlighet tåler ikke det onde, derfor vil han ha det bort, han er slett ikke interessert i å gjemme på det (Salme 103,9). 

Så når han oppfordrer meg til å bekjenne min synd er ikke det fordi han ønsker å ydmyke meg med alt det gale jeg gjør, men fordi dette er måten å bli kvitt den på. Når jeg anroper Jesus Kristus og ber om tilgivelse, så blir nåden koblet inn, og han tilgir fordi han allerede har sonet for den.

Og det har han gjort én gang for alle (Hebreerbrevet 10,14).