Vi reagerer kraftig når vi opplever at noen blir urettferdig dømt. Noen ganger er det så hårreisende at vi kaller det justismord.
Det er ikke lenge siden vi hørte om engelens budskap til hyrdene på markene utenfor Betlehem, om at en frelser var født.
Ca. 33 år senere følger vi Jesus på vei inn i Jerusalem, ridende på et esel, for å delta i påskehøytiden. Langs veien har folk møtt opp med palmegrener i hendene, og roper Hosianna! av full hals, fulle av forventning til denne store begivenheten. Han blir hyllet som en konge, for dette må jo være han som profeten Sakarja har skrevet om, her er Messias, kongen som skal fri dem fra overmakten:
«Rop med fryd, Sions datter! Rop høyt, Jerusalems datter! Se, din konge kommer til deg. Rettferdig er han og full av frelse, ydmyk er han og rir på et esel, på den unge eselfolen.» Sakarja 9, 9.
Ja, han var kongen de hadde hørt om i templet og i synagogen, men det var ikke det som sto på agendaen for Jesus nå, det var noe mye større og viktigere enn å slå romerne.
De fulgte ham helt inn i Jerusalem, der det skulle bli en meget spesiell påskefeiring dette året. I Getsemane, noen dager etter, blir Jesus pågrepet, fremstilt for Det høye råd, og sendt over til den romerske stattholderen Pilatus, som til slutt dømmer ham til korsfestelse.
Hosianna-ropene hadde stilnet.
Han var det eneste menneske som har levd på denne jord uten synd eller urenhet. Det var historiens verste justismord.
Egentlig burde presteskapet ha vært de første til å hilse Jesus velkommen, men da hadde ikke Gud lyktes med sin frelsesplan, så det var helt nødvendig at de ikke anerkjente ham.
Så det som så ut som et nederlag, var i realiteten en triumferende seier over det onde, og Satan ble lurt trill rundt. Både han og presteskapet trodde de var blitt kvitt Jesus, men der tok de grundig feil.
Etter tre dager var triumfen et faktum, da Jesus sto opp fra de døde. Jesus, sønn av Maria, hadde overvunnet døden og fått sitt herlighetslegeme, som den første av menneskeslekten. Det utrolige er at det er det mennesket som nå sitter ved Guds høyre hånd. Han lot ikke sin menneskelige identitet bli igjen her, for han sier selv:
«Men fra nå av skal Menneskesønnen sitte ved Guds krafts høyre hånd.»
(Luk 22, 69)
Vi kan være trygge på at han vil bruke all sin makt og myndighet til å forsvare det han ga sitt liv for. Han vil alltid være der for oss, for han er en av oss.
Og han som red inn i Jerusalem på en eselfole, skal en dag komme igjen.
«Da skal Herren bli konge over hele jorden. På den dagen skal Herren være én og hans navn ett.» Sakarja 14, 9